Krigsseilere fikk lenge svært lite oppmerksomhet i Norge, noe som har blitt sett på av mange som utrolig urettferdig. Hos Store Norske Leksikon kan vi lese at en krigsseiler blir definert som et besetningsmedlem om bord norske handelsskip under de to verdenskrigene. Dette var farlig og usikkert arbeid. Svært mange sjømenn hadde lite eller ingen kontakt med familiene sine hjemme i Norge etter krigens utbrudd og det var vanskelig og tidkrevende å sende informasjon frem og tilbake. Ved tilbakekomst ble også mange spurt om hvor de hadde vært under krigen og de fikk lite anerkjennelse for sitt tapre arbeid.

Snarrådige

Da andre verdenskrig brøt ut hadde Norge en av verdens største og mest moderne flåte. Både tyske og allierte styrker var svært interesserte i å få den norske flåten på sin side, men snarrådige kapteiner valgte å ikke gå i land i et okkupert Norge, og satte heller kursen for andre allierte havner. Stadige avvisninger til nazistene holdt også mange skip ute av nazistenes hender, og det ble opprettet viktige ruter over særlig Atlanterhavet, men også i Middelhavet, Stillehavet og Indiahavet.

Farer

Det var ikke bare kapteinene på handelsskipene som utviste snarrådighet og heltemot. Det var slettes ikke uten risiko å jobbe og leve om bord et norsk handelsskip under krigen. 473 skip gikk tapt og det antas at omtrent 3700 krigsseilere mistet livet under andre verdenskrig. På det åpne hav var det ingen steder å gjemme seg dersom tyske styrker dukket opp, både i form av skip, fly og ubåtangrep. Mange krigsseilere følte enorm hjelpeløshet og forsvarsløshet i møtet med frykt og en voldsom død, noe vi i dag kjenner som post-traumatisk stress (PTSD). Disse traumene satt så hardt i mange besetningsmedlemmer at det fikk tilnavnet Krigsseilersyndrom. Mangelen på kommunikasjon mellom krigsseilere og familien der hjemme førte også til en ekstra usikkerhet som preget livet ombord.

De viktige forsyningsrutene

Den norske handelsflåten seilte over hele verden under andre verdenskrig, men det anslås at en av de viktigste rutene var mellom USA og Storbritannia. Her ble det fraktet krigsmateriell samt drivstoff og andre varer i store mengder mellom USA og de allierte, og det anses i dag som vårt lands viktigste bidrag til seieren de allierte hadde over den Nazi-regimet.

Noen av de viktigste rutene gikk mellom Halifax til Liverpool, mellom Sierra Leone i Afrika og Port of Spain eller Liverpool, New York og Liverpool, mellom Gibraltar og New York eller Liverpool og mellom Liverpool og Murmansk i Russland. Sistnevnte var så viktig og så dramatisk at det fikk tilnavnet Murmanskkonvoiene. Disse risikerte ikke bare fly- eller torpedoangrep, men også nedkjøling og fastfrysing i det iskalde polarvannet. Flere tonn sårt tiltrengt krigsmateriell fant veien til Russland på denne måten. Det blir derfor litt leit å måtte innrømme at krigsseilernes innsats fikk stor oppmerksomhet hos de allierte, da særlig England, men fikk proporsjonalt lite oppmerksomhet i hjemlandet.

Hjemkomst

Til tross for heroisk innsats under ekstremt vanskelige forhold var det lite heder og ære som ventet de norske krigsseilerne da de endelig fikk komme hjem igjen. Mange opplevde å bli kritisert for deres tilsynelatende manglende tilstedeværelse og innsats i motstandsbevegelsen og det var lite eller ingen oppreisning eller anerkjennelse å spore fra den norske stat. Det skulle ta over 25 år før krigsseilernes innsats i det hele tatt ble anerkjent.

Beklagelse fra forsvarsministeren

I 2013 kom det for mange omsider en offentlig beklagelse fra daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Uttalelsen kom et år etter at boken «Skogsmatrosen» ble gitt ut. Boken er skrevet av Jon Michelet og omhandler nettopp det tøffe livet til krigsseilerne. Oppmerksomheten rundt boken ga vind i seilene og endelig kunne krigsseilere og deres familie oppleve anerkjennelse og heder knyttet til deres innsats.

I dag jobber blant annet Samlerhuset, Stiftelsen Arkivet og Lillesand Sjømannsforening med å lage et komplett register over alle krigsseilere som seilet på norske skip.